18. oktober 2017 ble en 81 år gammel kvinne påkjørt og skadet i eller like ved et gangfelt i Arendal. Bilisten ble i forrige uke frikjent av Aust-Agder tingrett. Argumentene til retten er både ulogiske og selvmotsigende, og bærer sterkt preg av usunne holdninger til bilister og gående.
Dommen i sin anonymiserte helhet er vedlagt, men jeg har valgt ut følgende problematiske passasjer:
Tiltalte kjørte med solskjermen i bilen nede gjennom gangfeltet, og oppdaget plutselig en skygge foran bilen før han hørte et smell i panseret. […] I følge tiltalte må fornærmede ha kommet brått ut i veibanen, kombinert med skarp blending fra den lave solen, hvilket medførte at han ikke så tiltalte før det var for sent.
[…]
Retten legger tiltaltes forklaring om den plutselige blendingen av solen til grunn, idet denne forklaringen støttes av politipatruljen som først kom til stedet, illustrasjonsmappen fra åstedet og forklaringen til kriminaltekniker Silje Tofte ved Agder politidistrikt. Ifølge Tofte kan den svært skarpe og lave solen den aktuelle dagen ha hatt en ekstra blendende effekt for tiltalte på grunn av vegetasjonen og skyggeeffekten fra trærne i området.
På bakgrunn av at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, kan retten heller ikke se bort ifra tiltaltes forklaring om at fornærmede kom relativt raskt ut i veibanen og at hun krysset gaten utenfor gangfeltet. Retten viser i denne forbindelse til at det ikke foreligger tekniske bevis som underbygger at fornærmede gikk i gangfeltet, og at det tvert imot foreligger flere vitneobservasjoner som underbygger at fornærmede krysset veibanen utenfor gangfeltet.
[…]
Etter rettens oppfatning foreligger det heller ingen holdepunkter for at tiltalte holdt høy hastighet den aktuelle dagen; men tvert imot en hastighet som lå langt under lovlig skiltet hastighet på 50 km/t […]. Ettersom den plutselige blendingen av solen, synet av fornærmede som en skygge og påkjørselen skjedde mer eller mindre i samme øyeblikk, legger retten til grunn at tiltalte holdt en svært lav hastighet da han kjørte forbi fotgjengerovergangen og kjørte på fornærmede kort tid etter.
[…]
Retten finner etter en samlet bevisvurdering at tiltalte var uten mulighet til å hindre uhellet. Tiltalte hadde tilpasset hastigheten etter forholdene før situasjonen oppstod, og da han brått ble utsatt for en total sollysblending, reagerte han adekvat, men hadde ingen mulighet til å stanse ettersom sammenstøtet skjedde mer eller mindre i samme øyeblikk som blendingen inntraff. Tiltalte kan heller ikke bebreides for at han ikke så fornæmede før han ble blendet, idet retten ikke kan se bort fra at fornærmede krysset veibanen utenfor gangfeltet og at hun kom relativt raskt ut i veibanen.
Jeg er ingen jurist, men her er det heller ingen juridiske betraktninger, kun trafikktekniske og logiske. Under er en illustrasjon av ulykkesstedet med påtegninger i henhold til forklaringer og bilder fra åstedet.
1. Tiltaltes ferd mot ulykkesstedet
2. Ulykkesstedet ihht fornærmede
3. Rekonstruert ulykkessted ihht tiltalte og avsperring
4. Tiltaltes endelige stoppested
5. Politiets avsperring
Først kan vi ta for oss det retten sier om solen og blending.
Tiltalte kjørte med solskjermen nede, altså var han allerede blitt blendet av solen og hadde gjort avbøtende tiltak. Med mindre veien svingte eller begynte å helle oppover mot solen, kan ikke solen ha blitt mer blendende etterpå. Den aktuelle veien er rett og flat, så vi kan utelukke dette. Likevel legger retten til grunn at en bilist med solskjermen nede uten grunn kan bli ytterligere blendet.
I tillegg beskrives solen som svært skarp og lav. Ut i fra pressebildet ser vi at det var en skyfri oktober-morgen. Ingenting av dette ville ha plutselig endret seg under kjøreturen. Solen var like skarp og lav som på enhver 17. oktober kl. 09:50 med skyfri himmel, og slik hadde det vært på hele kjøreturen. Retten konstruererer likevel en verden hvor solen var en usedvanlig og upåregnelig omstendighet.
Det skal også ha vært vegetasjon på stedet. Flyfoto og åstedsbildet viser tydelig at det på stedet er trær som skygger for halve veiens bredde på en strekning som starter noen meter før gangfeltet og fortsetter et stykke etterpå. Flyfoto viser også at det tidligere på strekningen er trær som ville skygget på tilsvarende måte. Det er tydelig at skyggeleggingen rammet gangfeltet like mye som området etter gangfeltet. Likevel er det rettens oppfatning at området etter gangfeltet var upåregnelig og ekstraordinært skyggelagt.
Dernest har vi tidslinjen.
Retten legger til grunn at blendingen, fornærmedes hastige vandring ut i veien og ulykken skjedde i samme øyeblikk, og at tiltalte derfor var uten mulighet til å forhindre påkjørselen. Samtidig finner retten at tiltalte reagerte adekvat på blendingen. Hvordan er det mulig for ham å reagere adekvat, når alt inntraff samtidig? Og hva var det han gjorde da han reagerte adekvat som var uforenlig med å stanse? Tiltaltes oppsummerte forklaring sier forøvrig ingenting om noen reaksjon.
Det er ikke omstridt at fornærmede hadde befunnet seg på et sted like i nærheten av gangfeltet en stund før ulykken oppstod. Retten drøfter ikke at tiltalte i denne perioden likevel ikke var blitt oppmerksom på fornærmede, enda han holdt lav fart og var ekstra oppmerksom inn mot gangfeltet. Gangfeltet og området hvor fornærmede angivelig skal ha oppholdt seg var i følge pressebildet akkurat like skyggelagte, og enhver som var i dette området ville være like synlig eller usynlig for tiltalte uavhengig av om vedkommende befant seg i eller like etter gangfeltet.
Til sist har vi det ensidige fokuset på gangfeltet.
Retten legger avgjørende vekt på at fornærmede kan ha vært utenfor gangfeltet. På ulykkesstedet er det også en sidevei fra et boligområde og et busstopp bare noen få meter unna som begge var skyggelagt. Hvis tiltalte ikke så fotgjengeren som oppholdt seg her en god stund, ville han da kunnet se en kjørende på sideveien? Eller en buss?
Retten konstruerer et scenario hvor lav høstsol fra skyfri himmel og stedvis skygge pga trær er ekstraordinære og upåregnelige omstendigheter, selv om bilisten allerede har observert og kompensert for dette med solskjerm og lav fart, og legger til grunn at bilisten blir ytterligere blendet til tross for uendrede solforhold. Scenarioet raffineres av retten ved at bilisten på ulykkestidspunktet reagerer adekvat, men ikke har mulighet til å stanse, tross lav fart og skjerpet oppmerksomhet, for en 81-årig fotgjenger som går ut i veien fra en posisjon hvor hun måtte vært synlig god tid i forveien for en skjerpet og oppmerksom bilist.
Dommen føyer seg dessverre inn i en rekke med uforståelige tingrettsfrifinnelser av bilister.