I dag mottok jeg som lokal leder av SLF en henvendelse om problemstillingene rundt trikk og de særskilte pliktene som andre har overfor trikken i trafikken, spesifikt plikt til å gi “fri veg” etter trafikkreglenes § 10.
Bakgrunnen for henvendelsen er brevet under, som ikke er blitt besvart til avsenders tilfredsstillelse av de offentlige myndighetene som har fått det.
BREV – offentlig feilinformering om plikt til å ‘gi fri veg for sporvogn’
Henstillingen til SLF var å ta tak i problemet og jobbe for å løse det. Etter gjennomlesing synes det som at spørsmålsstiller anser dette for å være en blanding av begrepene “fri veg” (trafikkreglenes § 10) og “vikeplikt” (§ 7 og § 9). Her er mine vurderinger som ikke-jurist og konklusjonen på hvordan jeg mener man bør gå videre herfra, som også ble sendt som svar til avsender.
Det virker som at dette koker ned til om “fri veg” er det samme som “vikeplikt”, og om dette innebærer noen forskjeller i rettigheter og plikter for trafikantene, og det synes jeg er et interessant spørsmål.
“Fri veg” (§ 10) er ikke nærmere definert i trafikkreglene eller veitrafikkloven. Derimot kan jeg gjennom ordene “fri” og “veg” utlede at trafikanten som skal gis “fri veg” må gis en “veg” som er “fri”. Etter ordbokens definisjoner av “fri” er det slik jeg kan se #6 som kommer til anvendelse for veibruk, nemlig “uten stengsel eller hinder (for ferdsel, bevegelse, sikt og lignende)”. Plikten til å gi “fri veg” er altså en plikt til å gi uhindret ferdsel på veien til slike trafikanter som det gjelder. Den er ikke begrenset til spesifikke trafikale situasjoner og gjelder dermed overalt og alltid så fremt de øvrige vilkår er oppfylt.
“Vikeplikt” er en plikt til å “vike” for annen trafikant. Å “vike” er definert som “ikke hindre eller forstyrre” (§ 7, pkt 1). “Vikeplikt” som generelt begrep er dermed i det vesentlige likt som det man må gjøre for å gi andre “fri veg”. Det er videre spesifisert i hvilke trafikale situasjoner og for hvilke trafikanter man har vikeplikt, f. eks. i kryss, ved sving, for buss, osv.
Det er ikke urimelig å legge til grunn at “fri veg” og “vikeplikt” i mange situasjoner har de samme konsekvenser for trafikantene, selv om det er to forskjellige begreper. I den grad “å gi fri veg” fører til at man må vike, så er det heller ikke urimelig å kalle det for “vikeplikt”, siden det er en plikt til å vike. Jeg kan ikke se at man utvider “fri veg” ved å si at det utløser “vikeplikt”.
Det er heller ikke urimelig å ha to forskjellige begreper, fordi “fri veg” omtaler noe annet enn “vikeplikt” slik det er brukt i dag. “Vikeplikt” i seg selv angir bare en plikt til å vike og sier ingenting om hvilke situasjoner dette gjelder. Vikepikten er derfor spesifisert pr. situasjon man har vikeplikt i (§ 7). “Fri veg” er derimot altomfattende og innebærer en generell plikt til å fri veg til slike trafikanter i alle situasjoner.
Man kunne ha formulert plikten til å gi “fri veg” som at man har vikeplikt for slike trafikanter som skal gis fri veg, uten at jeg kan se at dette ville endret lovens bokstav.
Slik jeg leser det du skriver, tar du opp to problemer som du mener følger av blanding av begrepene “fri veg” og “vikeplikt”. Det ene gjelder gåendes plikt til å gi fri veg for sporvogn ved kryssing, og det andre gjelder syklendes plikt til å gi fri veg for sporvogn ved ferdsel i samme retning.
Det første problemet du tar opp (problem 1) virker å være hverken med § 10 eller med § 7, men hvorvidt plikter overfor trafikanter gitt av en av disse paragrafene medfører at de samme trafikantene kan ignorere — eller får redusert sine plikter som de har etter — veitrafikklovens § 3. Den samme problemstillingen gjør seg gjeldende der hvor kjørende har vikeplikt for andre kjørende, eller kjørende har vikeplikt for gående, og dreier seg om i hvilken grad den parten som ikke har vikeplikt likevel er pliktig å tilpasse sin adferd slik at det ikke oppstår farlige situasjoner.
Plikt til å gi fri veg til noen trafikanter unntar ikke slike trafikanter fra å opptre aktsomt i trafikken. Fører av utrykningskjøretøy har blitt straffet for overtredelse av veitrafikklovens § 3 under utrykning, hvor utrykningskjøretøyet opererte under veitrafikklovens § 11 og trafikkreglenes § 10 og kjørte på kryssende gående i lysregulert gangfelt. Som du sier gir derfor ikke trafikkreglene § 10 sporvognførere tillatelse til å overse veitrafikklovens § 3.
Vikeplikt for gående etter trafikkreglenes § 7 eller § 9 er veldig aktuell i den sammenhengen, og ditto stedvis manglende vikeplikt for syklende. Ved ulykker vektlegges det i hvilken grad de forskjellige partene har vært i stand til å overholde sine plikter som følge av egen adferd og som følge av andres adferd. Dersom en bilist kjører på en syklist i et gangfelt, og syklisten hadde vikeplikt, kan det likevel vektlegges at bilisten holdt uforsvarlig høy hastighet etter forholdene og sannsynligvis ikke ville overholdt vikeplikten selv om syklisten gikk av sykkelen.
Det vil derimot være en skjønnsmessig vurdering hvem som har brutt hvilken regel når det kommer til de konkrete konfliktsituasjonene du beskriver. Sporvognfører kan vurderes å ha brutt veitrafikklovens § 3 ved å aksellerere mot et gangfelt med gående, de gående kan vurderes å ha brutt trafikkreglenes § 10 ved å ikke gi sporvognen fri veg, eller begge deler. Det er allerede etablert at trafikkreglenes § 10 ikke alene rettferdiggjør den typen oppførsel du beskriver.
Når det gjelder syklendes plikt til å gi fri veg til sporvogn ved ferdsel i samme retning (problem 2), dvs. at sporvogn holder høyere hastighet enn og tar igjen syklende, så virker dette å være ganske klart, lovmessig. På samme måte som at syklende plikter å gi fri veg til utrykningskjøretøy, plikter de også å gi fri veg til sporvogn. Jeg ser ingenting i loven som sier at § 10, første punkt gjelder sterkere enn § 10, andre punkt. Det samme gjelder øvrige kjørende, som også plikter å gi fri veg til sporvogn i tilsvarende situasjon.
Om dette er det vi ønsker at loven skal si er en egen diskusjon, og den synes jeg absolutt er verdt å ta. Men heller ikke denne diskusjonen springer ut av noen blanding av “fri veg” med “vikeplikt” slik jeg kan se det. Det springer simpelthen ut av en vurdering av om man ønsker at sporvogn skal ha fri veg eller ikke.
Som du sier blir sporvogners store bremselengde brukt som argument for at de skal ha fri veg, men bremselengde kommer ikke til anvendelse når en sporvogn tar igjen en syklist fordi sporvognen holder høyere fart. Da er det utelukkende sporvognens fremkommelighet som er i spill og det er ingen trafikksikkerhetsmessige vurderinger som kan gjøres gjeldende. Om dette var en tilsiktet konsekvens eller en utilsiktet konsekvens, har jeg ikke mulighet til å vurdere, siden jeg ikke har tilgang til de nødvendige lovkildene.
Som du sier innebærer ikke plikten til å gi sporvognen fri veg etter trafikkreglenes § 10 at sporvognen kan ignorere veitrafikklovens § 3 og legge seg for nærme forankjørende syklist.
I konklusjon: hvis du vil at problemene du tar opp skal bli tatt tak i, så har du to fremgangsmåter:
For problem 1 og siste punkt i problem 2 må du få til håndheving av den generelle tommelfingerregelen om at forkjørsrett ikke innebærer påkjørsrett. Dette gjelder ikke bare de konkrete situasjonene du nevner, men generelt, og SLF jobber mye med denne typen problemstilling.
For problem 2 generelt må loven endres. Da er det Stortinget som er øverste instans, og da må formuleringen endres. Du påpeker ikke en logisk brist ved loven eller ved anvendelsen av loven slik den er i dag; du ønsker at den skal endres. Da må det argumenteres for spesifikt. Du kan hevde at tolkningen er feil og at det aldri var hensikten å gi sporvogner fri veg i samme utstrekning som utrykningskjøretøy, og da må du vise til forarbeidene eller tilsvarerende for å støtte opp om ditt syn. Alternativ kan du si at loven må endres for å oppnå den tolkningen du ønsker, og argumentere deretter.