De siste par årene har jeg vært tilskuer til at barna mine på 2 og 4 år har utviklet språk. De har lært seg lyder, ord og grammatikk, typisk i den rekkefølgen. Hun eldste snakker nesten perfekt nå, men fremdeles har hun noen små særegenheter som er interessante og morsomme. Han yngste er fremdeles på vei til å få grammatikken på plass, og noen lyder mangler (f. eks. “r”).
Heter det hame eller ha med?
En av særegenhetene til datteren min er at hun har fått det for seg at “ha med” og “bli med” er ord. Jeg vet ikke hvor hun har fått dette fra, men det kan være at min eller vår uttale av “ha med” og “bli med” er så slurvete og sammensauset at det høres ut som “hame” og “blime”. Konsekvensen er at hun i fortid sier “hamte” og “blimte”, helt i tråd med hva grammatikken tilsier for verbene hame og blime. Enda morsommere er at også “ha på” har fått samme behandling. Dette blir “hapte” i fortid, til stor forvirring for de fleste unntatt foreldrene. Hun bruker dette helt konsekvent og uten feil, men hun har etterhvert innsett at det nok heter ha med, bli med og ha på.
En annen særegenhet som har kommet i det siste, tolker jeg som en direkte konsekvens av foreldrenes forskjellige dialekter. Min kristiansandsdialekt er rik på diftonger, mens min samboers og enkelte barnehagetanters noe finere stavangerdialekt i noe større grad reduserer diftongene til enkeltvokaler. Typiske eksempler er skjei/skje og blei/ble. Dette har gått så langt som at hun sier spel (speil) og tene (tegne).
Gutten er ikke på det grammatikalske nivået ennå. Han har ikke forstått pronomen fullt ut og tror at “fanget mitt” er “fanget til pappa” og at “se på meg” betyr “se på pappa”, selv når det er han som sier det. Han har heller ikke mestret “r”-lyden ennå, og erstatter den med “l” eller “v” i et nydelig regelbundet mønster. Vokal før “r” gjør lyden til “v”, mens konsonant før “r” gjør lyden til “l”. Så det heter “five” og “bæve”, men “blød” og “gline”.
På grunn av dette har jeg tatt for meg The Language Instinct av Steven Pinker, hvor han fremsetter og argumenterer for hypotesen om at mennesker har et eget “organ” (en fysisk eller funksjonell del av hjernen) som er dedikert til språkforståelse, og som i tillegg er spesielt utformet for å identifisere og etablere grammatikk(er) slik vi kjenner fra menneskelige språk.
Kontrahypotesen, som fremsatt i The Language Myth, er at vi ikke har noe språkgen eller språkorgan. Jeg har ikke lest denne boken ennå, men jeg ser frem til fortsettelsen på begge fronter.