Politiets unnskyldende holdning til bilister i ulykker

Det er et fenomen i politiet og i media til å passivisere rollen bilister har i ulykker. Jeg har tidligere omtalt dette, og det ser ikke ut til å forsvinne. I dag er det nok en gang Fævennen som bidrar med eksempelet:

– Bilen har kommet sørfra, og skulle krysse til venstre, inn i gata Røllend. Motorsykkelen har kommet nordfra, og kjørte i bilen, opplyser [operasjonsleder i Agder politidistrikt] Eide.

Bilen bare kom kjørende og skulle svinge til venstre, og motorsykkelen kjørte i bilen. Alle som har — og fortjener — førerkort forstår at når en bil skal svinge til venstre, har den vikeplikt for alle som kommer i motgående retning. Dette er altså et helt åpenbart vikepliktsbrudd, med mindre motorsykkelen har holdt uvanlig høy fart.

Så hvorfor er det motorsykkelen som tillegges den aktive rollen i ulykken (“kjørte i bilen”), mens bilen har fått en passiv eller stillestående rolle (“har kommet”, “skulle svinge til venstre”)?

Dette er som sagt ikke noen ny trend. I den refererte saken over ble hendelsesforløpet omtalt som at syklisten syklet i gangfeltet og inn i en ryggende bil. I tillegg fokuserer referentene på hva annet syklisten gjorde. Syklisten syklet i gangfeltet! Dette har ingen relevans overhodet til at bilisten rygget på ham, så hvorfor ta det med? Det blir til og med fremhevet at dette har kommet frem gjennom vitneforklaringer, noe som forsterker inntrykket av at dette er vesentlig for ulykken. Og det er det jo, men selvsagt andre veien: bilisten skulle vært ekstra aktsom fordi han rygget inn i et gangfelt.

På hvilke andre måter kunne dette vært formulert?

Bilen svingte til venstre foran en møtende motorsykkel.

Bilen rygget ut i gangfeltet foran en kryssende syklist.

Slike formuleringer brukes ikke, selv om de er minst like riktige beskrivelser av hendelsesforløpet og sannsynligvis riktigere. Bilen, og dermed selvsagt også bilisten, blir gjennomgående passivisert i beskrivelsene av hendelsesforløpet slik at den aktive handlingen plasseres et annet sted.

Lignende fenomen finnes i andre sammenhenger, f. eks. det amerikanske politiets omtale av situasjoner hvor politifolk skyter/dreper folk. I strebenen etter å ikke legge skylden på seg selv, passiviserer politiet sin egen rolle til det punktet hvor det ikke lenger blir omtalt noen handling. Når det kommer til å omtale at ikke-politi har skutt noen, har politiet ingen kvaler med å omtale saken slik den er: noen skjøt noen andre.

Er det dette som er motivasjonen også i trafikkulykkesbeskrivelsene? Politiet i USA har et klart, om enn uetisk, motiv: de ønsker å frikjenne seg selv så langt og lenge som mulig, men de gir blaffen i hvordan skylden tilsynelatende blir fordelt når de omtaler andre. Har politiet og media i Norge et tilsvarende motiv om å frikjenne bilister så langt og lenge som mulig? Fordi de selv er bilister, men ikke motorsyklister eller syklister?

Ulikt politiet i USA, som oftest omtaler situasjonen passivt og vagt, legger norsk politi og media oftest den aktive handlingen på den uskyldige parten. Bilen skulle bare svinge, og motorsykkelen kjørte på bilen.

Sammenholdt med tidligere omtalte misvisende fokus på syklisters fart, er det ganske klart at politiet og media vesentlig påvirker publikums oppfatning av skyldsspørsmålet. Konklusjoner fra eventuelle etterforskninger kunne ha korrigert oppfatningen, men blir ikke omtalt med mindre det er en høyt profilert sak. Dermed blir bilistene gang på gang fortalt hvor uskyldige de er når slike ulykker… bare skjer.

This entry was posted in Transport and tagged , . Bookmark the permalink.

One Response to Politiets unnskyldende holdning til bilister i ulykker

  1. Pingback: Dekk er risikoen ved å kjøre motorsykkel? | Serendipitet

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *