I Rogaland foregår det for tiden en debatt om jordvern — om de motstridende interessene i kommuner som vil vokse og samtidig bevare dyrkbar jord. Hadde politikerne villet løse problemet, ville de ikke drevet hestehandel om Ryfast, men heller blitt enige om utbygging på østsiden av Stavanger, mellom Gandsfjorden og Høgsfjorden. Men det er et sidespor — i denne sammenhengen bet jeg meg merke i landbruksminister Lars Peder Brekks elegante demonstrasjon av noe jeg ser på som en uting i politikken, nemlig makt uten ansvar.
Brekk var på besøk i Sandnes og besvarte spørsmål fra Aftenbladet, blant annet hva han kom til å gjøre for jordvernet i Rogaland.
[Brekk] fortalte at han har gitt fylkesmann Harald Thune og landbruksdirektør Hadle Nevøy beskjed om å bruke innsigelsesverktøyet svært aktivt i arealstrider i Rogaland
Videre dukket det selvsagt opp en problemstilling om penger, nemlig at bygging i kupert fjellterreng er langt dyrere enn bygging på flat jord. Problemstillingen ble forelagt Brekk, som fraskrev seg ethvert ansvar for egen politikk.
– Det blir en avsporing å si at staten skal ta kostnaden ved å bygge andre steder for å spare jord. Det er kommunene som må løse dette. Dere må ta utfordringen, svarte Lars Peder Brekk.
Staten skal med andre ord diktere og det er andre som må finne ressursene til å gjennomføre. Prinsippet finner vi igjen på flere steder, f. eks. i sykehusorganiseringen og omklassifiseringen av riksveier til fylkesveier. De som bestemmer politikken og fordeler midlene tar intet ansvar for gjennomføringen av den, men gjemmer seg i stedet bak at pengene er tildelt og at det bare er snakk om prioriteringer.
Ved å ensidig flytte ansvaret til en annen organisasjon (fylkeskommune, kommune, helseforetak), men beholde makten til å bestemme politikk og budsjett, setter politikerne seg i den heldige situasjonen at de vanskelig kan holdes ansvarlige for sine egne handlinger. Det finnes alltid noen andre, valgt eller utpekt separat, som har ansvaret for å gjennomføre hele politikken, helst på litt mindre enn budsjettet. Hvis de feiler, er det ingen grunn til at politikerne skal trenge å ta på seg ansvar.
Vi er et godt stykke unna at sykehus krever inn skatt, men kommuner gjør dette og fylkeskommuner kunne godt vært med på det. Differensiert skattenivå på kommunenivå kunne styrket lokaldemokratiet og ansvarliggjort lokale politikere i mye større grad enn i dag, hvor Stortinget og staten bestemmer inntektene og oppgavene og kommunale politikere får lov til å bestemme om det skal være tursti langs Gandsfjorden eller ikke.
Da ville makten og ansvaret vært samlet på ett sted.