Uverdig debattering
Jeg skal sparke i gang denne tiraden med noe som strengt tilhører forrige-forrige uke og som har blitt liggende på skriblebordet så lenge at må tas før det begynner å råtne. Maren Østbø, barnehagetante og lokalpolitiker i Sola kommune, skrev på sin blogg i Aftenbladet et harmdirrende innlegg hvor hun rettet skytset mot Høyres Tina Bru. Brus overtramp bestod i å kritisere Aps lokale fanesak i valgkampen: en obligatorisk, valgfri foreldreskole hvor foreldrene skal lære å følge opp ungenes skolegang.
Marens dirrende hovedpoeng er at det er uverdig opptreden å kritisere andres politikk i en valgkamp. Jeg skal glatt overse det faktum at hun selv kritiserer andres politikk i sin egen blogg — jeg er for et samfunn hvor man kan kritisere andres ønsker for hvordan mitt liv skal være.
Jeg synes ikke dette er en verdig måte å drive valgkamp. Så langt ifra. Frem heller deres egne saker, heller enn å kritisere andres.
Blant det dobbeltmoralske føleriet og ad hominem-debatteringen som tilsynelatende er Marens sterkeste side, presenterer Maren sine argumenter for at man bør tvinge foreldre på kurs:
- Ikke alle foreldre har tid til å følge opp ungene. Ved å tvinge disse til å bruke mer tid på noe annet, kan man virkelig nå ut til dem.
- Dette gjør at både barna og læreren får det bedre. Vinn/vinn!
- Forslaget er ikke ferdig ennå.
- Tvang er nødvendig, men det er bra.
- Unger trenger kunnskap i dagens samfunn.
- Å bli tvunget på kurs i hvordan man skal hjelpe ungene med leksene kan gi mestringsfølelse.
Den godeste Maren har også prestert det kunststykket å kritisere Tina Bru for å oppfordre jenter til å tenke litt på hva de selv kan gjøre for å ta vare på seg selv på byen, samtidig som hun en måned senere sier nøyaktig det samme selv. Det var ikke det hun sa, det var hvem hun var da hun sa det!!
Kommunikasjon er vanskelig II
Men nok om Maren. Denne helgen var det opprør blant bilistene i Stavanger da de oppdaget at kommunen hadde stengt motorveien for biltrafikk uten å informere om det mer enn tre uker i forveien i færre enn tre kanaler. Terje Lie Pedersen har sjeldent vært så sint som da han oppdaget at det medførte en ulempe for ham å la bilen få strekke på seg på Bilfri dag i Stavanger. Hva slags verden lever vi i når man i verdens rikeste land ikke kan ta seg en kjøretur på Bilfri dag?
Vi er nysgjerrige!
Tidligere i uken publiserte Dagbladet en kronikk hvor forfatteren og TV-produsenten Arild Aspøy rettet pekefingeren mot Oslo pistolklubb og anklaget dem for å være for lite åpne omkring Anders Behring Breiviks medlemsskap i klubben. Alle andre involverte parter har overgitt seg til pressen og latt dem herje fritt, men Oslo pistolklubb har mistenkelig nok unnlatt å dele informasjon med andre enn politiet.
Så lenge klubben er en idrettsorganisasjon som mottar statlig støtte, må det også gjelde regler for dem som gjør at Arild Aspøy får den informasjonen han trenger i sorgens stund, nemlig å få vite hvordan Breivik trente og med hvilket våpen han skjøt. I aller høyeste grad viktig og relevant informasjon for mannen i gata når sorgens kveld skal bearbeides.
Dernest er det viktig å få vite om vi kan rette etterpåklokskapens lys mot enda flere ved å stille det spørsmålet alle har ventet på: hva betyr det når folk er medlemmer av pistolklubb kun for å få seg våpenlisens? Arild har åpenbart aldri ønsket seg skytevåpen, og jeg skal ikke laste ham for det. Han er sikkert like mye mann uansett. Kanskje skorter det litt på forståelsen, men det skal jo ikke hindre noen fra å skrive en fin kronikk i Dagbladet om hva som helst. Det viktigste er at media får slippe til og skape debatt om temaet — hvis ikke, er det noe ugreit over det hele.
Det hele minner litt om Vær Brysom-plakaten og dens etiske retningslinjer, som sier at man ikke skal publisere informasjon om f. eks. anklagede i straffesaker før de er dømt, med mindre nasjonen er veldig, veldig nysgjerrig på hvem det er!
The unbearable lightness of politikk
Tilbake til valgkamp og flesk som slenges fra side til side. Liv Signe Navarsete, som åpenbart ikke har fått notatet fra Sola Arbeiderparti om at det er uverdig å kritisere andres politikk, tar til orde for å holde lokalvalgkampen på lokalt nivå og ikke bedrive nasjonal maktkamp og skittkasting. I denne ånd tar stortingspolitikeren og regjeringsmedlemmet bladet fra munnen og kaller Høyre og Frp feige som ikke setter tvangssammenslåing av kommuner fremst i de lokale valgkampene.
Navarsete er selv ikke prinspielt mot kommunesammenslåing, men poengterer at rikspolitikere ikke skal blande seg borti det. I tillegg ser hun et klart behov for nytenkning i hele debatten, da det er åpenbart at et veldig viktig poeng har blitt oversett:
Vi må realitetsorientere oss litt. Store kommuner har utfordring de også, som å bygge nok for å møte befolkningsvekst, akkurat som at små kommuner har problemer som fraflytting.
Det høres definitivt ut to sider av samme sak.
Navarsetes holdninger om å la lokalbefolkningen få bestemme over eget hus har åpenbart ikke rukket å forplante seg til hennes regjeringsfeller i Aust-Agder. På Agder har nemlig debatten om fylkessammenslåing kulminert i en slags sjakk-matt fra kommunene Iveland, Birkenes og Lillesand, som sier at de vil ha folkeavstemming om overgang til Vest-Agder (og Kristiansand) dersom folkeavstemmingen på Agder skulle gå mot fylkessammenslåing.
Dette har falt sentrale nei-politikere fra Ap tungt for brystet, og de mener at slikt lokalt selvstyre må slås hardt ned. “Man kan ikke først arrangere en folkeavstemming, for deretter å arrangere en til”, argumenterer Freddy de Ruiter overbevisende, “vi må trekke grensen når vi har det resultatet vi ønsker!”
Argumentasjonen mot fylkessammenslåingen dreier seg naturligvis om at sammenslåing vil føre til en utstrakt umyndiggjøring av sentrale personer i Arendal og Grimstad. Merkelig nok synes ikke de sentrale personene i det nåværende maktsenteret Arendal å ha noen kvaler med å umyndiggjøre Iveland, Birkenes og Lillesand.
