“Kona mi ramlet av sykkelen og døde av hodeskader etter at hun skulle ta selfie i fart på vei hjem fra puben hvor hun hadde drukket alkohol og traff en hump med bare en hånd på styret slik at hun mistet kontrollen. Nå kjemper jeg for at hjelm skal være påbudt slik at dette ikke skjer med andre!”
Nettavisen, The Guardian.
Det er et fenomen i politiet og i media til å passivisere rollen bilister har i ulykker. Jeg har tidligere omtalt dette, og det ser ikke ut til å forsvinne. I dag er det nok en gang Fævennen som bidrar med eksempelet:
– Bilen har kommet sørfra, og skulle krysse til venstre, inn i gata Røllend. Motorsykkelen har kommet nordfra, og kjørte i bilen, opplyser [operasjonsleder i Agder politidistrikt] Eide.
Bilen bare kom kjørende og skulle svinge til venstre, og motorsykkelen kjørte i bilen. Alle som har — og fortjener — førerkort forstår at når en bil skal svinge til venstre, har den vikeplikt for alle som kommer i motgående retning. Dette er altså et helt åpenbart vikepliktsbrudd, med mindre motorsykkelen har holdt uvanlig høy fart.
Så hvorfor er det motorsykkelen som tillegges den aktive rollen i ulykken (“kjørte i bilen”), mens bilen har fått en passiv eller stillestående rolle (“har kommet”, “skulle svinge til venstre”)?
Dette er som sagt ikke noen ny trend. I den refererte saken over ble hendelsesforløpet omtalt som at syklisten syklet i gangfeltet og inn i en ryggende bil. I tillegg fokuserer referentene på hva annet syklisten gjorde. Syklisten syklet i gangfeltet! Dette har ingen relevans overhodet til at bilisten rygget på ham, så hvorfor ta det med? Det blir til og med fremhevet at dette har kommet frem gjennom vitneforklaringer, noe som forsterker inntrykket av at dette er vesentlig for ulykken. Og det er det jo, men selvsagt andre veien: bilisten skulle vært ekstra aktsom fordi han rygget inn i et gangfelt.
På hvilke andre måter kunne dette vært formulert?
Bilen svingte til venstre foran en møtende motorsykkel.
Bilen rygget ut i gangfeltet foran en kryssende syklist.
Slike formuleringer brukes ikke, selv om de er minst like riktige beskrivelser av hendelsesforløpet og sannsynligvis riktigere. Bilen, og dermed selvsagt også bilisten, blir gjennomgående passivisert i beskrivelsene av hendelsesforløpet slik at den aktive handlingen plasseres et annet sted.
Lignende fenomen finnes i andre sammenhenger, f. eks. det amerikanske politiets omtale av situasjoner hvor politifolk skyter/dreper folk. I strebenen etter å ikke legge skylden på seg selv, passiviserer politiet sin egen rolle til det punktet hvor det ikke lenger blir omtalt noen handling. Når det kommer til å omtale at ikke-politi har skutt noen, har politiet ingen kvaler med å omtale saken slik den er: noen skjøt noen andre.
Er det dette som er motivasjonen også i trafikkulykkesbeskrivelsene? Politiet i USA har et klart, om enn uetisk, motiv: de ønsker å frikjenne seg selv så langt og lenge som mulig, men de gir blaffen i hvordan skylden tilsynelatende blir fordelt når de omtaler andre. Har politiet og media i Norge et tilsvarende motiv om å frikjenne bilister så langt og lenge som mulig? Fordi de selv er bilister, men ikke motorsyklister eller syklister?
Ulikt politiet i USA, som oftest omtaler situasjonen passivt og vagt, legger norsk politi og media oftest den aktive handlingen på den uskyldige parten. Bilen skulle bare svinge, og motorsykkelen kjørte på bilen.
Sammenholdt med tidligere omtalte misvisende fokus på syklisters fart, er det ganske klart at politiet og media vesentlig påvirker publikums oppfatning av skyldsspørsmålet. Konklusjoner fra eventuelle etterforskninger kunne ha korrigert oppfatningen, men blir ikke omtalt med mindre det er en høyt profilert sak. Dermed blir bilistene gang på gang fortalt hvor uskyldige de er når slike ulykker… bare skjer.
Hvordan vite når busser eller tog går fra Kristiansand til Oslo? Hvor ringer man da? Hvor henvender en seg?
Slik starter en moderne klagesang, ført i pennen av Ø. G. Daatland, om hvordan samfunnet har gjort det umulig å finne ut av rutetider. Ø. G. beskriver sitt strev i inngående detalj, hvor han i det ene øyeblikket står på rutebilstasjonen — hvor han sist var for kun noe få år siden — og lurer på hvor ruteopplysningskontoret ble av, og i det neste øyeblikket snakker med en deprimert NSB-ansatt som trekker en uklar, lyserød tråd mellom fravær av rutetabeller og nedleggelsen av jernbanen i Norge.
Alt i alt er dette en utmerket epos over hvilke problemer som møter mennesker hvis hoder er komplett fastlåst i bilkjøring og følgelig ikke evner å benytte seg av kollektivtransporttilbudet der de bor. Slike historier ender nesten alltid med at bilføreren hoderystende konkluderer med at kollektivtransport er helt håpløst.
Men i dette tilfellet mistenker jeg at det også er en annen type fastlåsthet som viser seg. Selv en hardbarka bilist under 50 vet vel at man finner rutetabellen på nett? nsb.no og nettbuss/konkurrenten/lavprisekspressen.no er ikke så langt unna hvis man søker etter “tog kristiansand oslo” eller “buss kristiansand oslo”.
Ø.G. virker belemret med to lidelser på en gang. Jeg aner at fortsettelsen blir finsk fjernsynsteater. Avslutningen på hans klagesang er symptomatisk for stemningen:
Er dette Kristiansand i 2016? Hva må fremmede reisende tenke, de som har forvillet seg til Kristiansand? Ikke alle kommer og drar igjen med cruiseskip?
Ja, Ø.G. Dette er 2016. Jeg ønsker deg velkommen etter.
En mannlig syklist født i 1979 var bevisstløs da han ble kjørt til SUS i ambulanse etter ulykken. En bilfører har rutinemessig fått førekortet beslaglagt, men omstendighetene rundt ulykken er uklare.
Sitatet stammer fra Aftenbladet, som beskriver en ulykke hvor en syklist og bilist har kollidert i et kryss. Førerkortet er rutinemessig beslaglagt, noe som tyder på at bilisten har gjort noe åpenbart galt, og det blir snart klart:
Bilisten har forklart at han kom kjørende fra Tananger Ring, og skulle svinge til venstre inn i Myrvegen da sammenstøtet skjedde. Syklisten kom ifølge bilføreren kjørende ovenfra i svært stor fart. Bilisten, som i utgangspunktet hadde vikeplikt, sto omtrent stille da syklisten traff siden av bilen med stor kraft.
En bilist som skal svinge til venstre har altså på en eller annen måte stilt seg slik at han brøt vikeplikten og syklisten kjørte i ham. Det er ikke så mange alternative omstendigheter i dette tilfellet — syklisten må ha kjørt i motsatt kjørefelt og bilisten må ha svingt til venstre rett foran syklisten uten å ha sett/brydd seg om syklisten.
Dette minner veldig om en sak i Oslo for syv år siden, hvor en syklist omkom i helt like omstendigheter. I rettssaken forsvarte bilisten seg med at han hadde stått stille på tvers av motgående kjørefelt i 5-6 sekunder før kollisjonen, men retten trodde ikke på dette. Tvert imot fant retten at bilisten handlet uaktsomt da han svingte til venstre og ikke gjorde seg oppmerksom på motgående trafikk.
Det aktuelle krysset Tanangerveien/Myrveien ser slik ut (klikk for større versjon):
Krysset Tanangerveien/Myrveien (Google StreetView)
Inntegnet er bilistens forklarte kjøremønster med rødt og syklistens antatte kjøremønster med blått. Som vi ser, er det ingen andre forklaringer på at bilisten kan ha brutt vikeplikten enn at syklisten kom i motsatt kjørefelt.
Bilisten forklarer:
Syklisten kom ifølge bilføreren kjørende ovenfra i svært stor fart.
Svært stort fart. Et såvidt synlig trafikkskilt på bildet over sier at fartsgrensen på stedet er 50 km/t. Selv om det er slak nedoverbakke fra syklistens synspunkt, skal det svært mye til at farten til syklisten har langt oversteget dette. En bil på samme strekning må forventes å holde minst 50 km/t, så hvordan kan syklisten ha kommet kjørende i så stor fart at bilisten ikke klarte å oppdage syklisten på en helt rett strekning?
Svaret på dette er selvsagt at bilisten forklarer seg uriktig. Om han regelrett lyver eller bare mangler innsikt, er vanskelig å si. Det er to mulige forklaringer:
Da bilisten plutselig ble oppmerksom på syklisten og hans fart, i øyeblikkene før sammenstøtet var et faktum, opplevde han det som at syklisten forflyttet seg til stedet ut av ingenting og følgelig må ha holdt en vanvittig fart for å klare dette.
Hva slags fart snakker vi om? Bilisten nevner ingenting om å ha sett syklisten på lang avstand, så vi kan legge antagelsen om at bilisten aldri registrerte syklisten til grunn. Til toppen av “bakken” er det ca. 100 meter, og en normalt utført venstresving kan ta alt fra 3 til 5 sekunder å gjennomføre, avhengig av tempoet. For at syklisten skulle ha kommet over bakketoppen og truffet bilisten i siden, må han ha tilbakelagt over 100 meter på under 5 sekunder. Det betyr minst 20 m/s eller 72 km/t.
Alle innser at denne forklaringen også betyr at syklisten i løpet av disse fem sekundene ikke følte noe behov for å bremse eller svinge unna bilen som var i ferd med å svinge over kjørefeltet hans. Tilsvarende oppførsel som bilisten i Oslo indirekte hevdet, med andre ord.
Dersom det rette alternativet er at bilisten så syklisten, men (som vanlig er) antok at syklistens fart var betydningsløs, har vi ingenting å gå på for å vurdere syklistens fart, men det blir heller ikke så veldig relevant. Farten kan uansett ikke ha vært langt over 50 km/t.
Rettssaken her blir nok ikke veldig spennende. Dommen i Oslo lød på 30 dager fengsel og tap av førerrett i tre år. Det er veldig billig å drepe folk på sykkel i Norge, og i den nåværende saken var det ikke dødsfall engang. Tør jeg tippe på en lett dask på lanken og kanskje en formanende pekefinger?
De siste par årene har jeg vært tilskuer til at barna mine på 2 og 4 år har utviklet språk. De har lært seg lyder, ord og grammatikk, typisk i den rekkefølgen. Hun eldste snakker nesten perfekt nå, men fremdeles har hun noen små særegenheter som er interessante og morsomme. Han yngste er fremdeles på vei til å få grammatikken på plass, og noen lyder mangler (f. eks. “r”).
Heter det hame eller ha med?
En av særegenhetene til datteren min er at hun har fått det for seg at “ha med” og “bli med” er ord. Jeg vet ikke hvor hun har fått dette fra, men det kan være at min eller vår uttale av “ha med” og “bli med” er så slurvete og sammensauset at det høres ut som “hame” og “blime”. Konsekvensen er at hun i fortid sier “hamte” og “blimte”, helt i tråd med hva grammatikken tilsier for verbene hame og blime. Enda morsommere er at også “ha på” har fått samme behandling. Dette blir “hapte” i fortid, til stor forvirring for de fleste unntatt foreldrene. Hun bruker dette helt konsekvent og uten feil, men hun har etterhvert innsett at det nok heter ha med, bli med og ha på.
En annen særegenhet som har kommet i det siste, tolker jeg som en direkte konsekvens av foreldrenes forskjellige dialekter. Min kristiansandsdialekt er rik på diftonger, mens min samboers og enkelte barnehagetanters noe finere stavangerdialekt i noe større grad reduserer diftongene til enkeltvokaler. Typiske eksempler er skjei/skje og blei/ble. Dette har gått så langt som at hun sier spel (speil) og tene (tegne).
Gutten er ikke på det grammatikalske nivået ennå. Han har ikke forstått pronomen fullt ut og tror at “fanget mitt” er “fanget til pappa” og at “se på meg” betyr “se på pappa”, selv når det er han som sier det. Han har heller ikke mestret “r”-lyden ennå, og erstatter den med “l” eller “v” i et nydelig regelbundet mønster. Vokal før “r” gjør lyden til “v”, mens konsonant før “r” gjør lyden til “l”. Så det heter “five” og “bæve”, men “blød” og “gline”.
På grunn av dette har jeg tatt for meg The Language Instinct av Steven Pinker, hvor han fremsetter og argumenterer for hypotesen om at mennesker har et eget “organ” (en fysisk eller funksjonell del av hjernen) som er dedikert til språkforståelse, og som i tillegg er spesielt utformet for å identifisere og etablere grammatikk(er) slik vi kjenner fra menneskelige språk.
Kontrahypotesen, som fremsatt i The Language Myth, er at vi ikke har noe språkgen eller språkorgan. Jeg har ikke lest denne boken ennå, men jeg ser frem til fortsettelsen på begge fronter.
I forbindelse med en liten skandale hos et internasjonalt selskap med lokalt nærvær, kom jeg over følgende lille ting. Hvem er LinkedIns brukere? Jo, det er menn.
Andre kikket på …. tilsvarende stillinger eller kollegaer i samme selskap
Andre kikket på…. tilsvarende bilder av pene/blonde damer med bare skuldre
Det er vår og den kjente klagesangen fra bilister tiltar i styrke. “Syklistene tar hele veien”. Sist søndag ble jeg tutet på bakfra i min egen gate fordi en bilist ikke kom seg forbi umiddelbart. Og da mener jeg umiddelbart. Det gikk kanskje 2 sekunder fra han møtte meg til han tutet. “DU LÅ MIDT I VEGEN. DU E EN KUK”, som bilisten uttrykte det.
Det gikk bilisten hus forbi at motsatt kjørefelt (den andre halvparten av veien) var blokkert av parkerte biler, så jeg var midt i mitt eget kjørefelt, jeg brukte halve veien og det var ikke plass til å kjøre forbi uansett. Dette er åpenbart en person som ikke bør ha lappen, så jeg vil henstille til eier av bil med regnr RK 33939 om å ikke la denne mentalt ustabile, totalt uegnede personen i 60-årene fra Haugalandet føre RK 33939 i fremtiden.
Men slik er det ofte i hodet på bilister. “Syklistene tar hele veien” når syklistene bruker kanskje 1/3 av veiens bredde. Forbikjøring av syklister på de restende 2/3 er alltid mulig så lenge det ikke finnes andre hindringer, som midtrabatter, møtende trafikk eller parkerte biler. Det er den samme problemstillingen som når du vil forbi en annen bilist, en traktor, en semitrailer fra Bring eller hvem som helst, men merkelig nok er det ingen bilister som skriker om at andre bilister, traktorer eller semitrailere fra Bring bruker hele veien.
“Syklistene bruker hele veien”. FOTO: Tore André Baardsen/fvn.no.
Hvis det er noen som lurer på hva “hele veien” betyr, så betyr det fra asfaltkant til asfaltkant. Det betyr alle (begge) kjørefeltene. Det betyr at det ikke er mulig å kjøre forbi selv om det ikke finnes andre hindringer. Det betyr at hvis du møter noen som bruker “hele veien”, så kan dere ikke passere hverandre. Det betyr at den ene parten må rygge til nærmeste lomme. Det betyr at du løper en stor risiko for å dra en Fleksnes.
“Bilistene bruker hele veien”. FOTO: Adis Cengic, bt.no.
Men det er altså noe magisk med syklister som gjør at bilister mener de kan passeres uansett, bare syklistene ikke er KUKETE. For det er ikke viktig med slike sikkerhetsavstander som både Trygg Trafikk, Vegvesenet og politiet sier er påkrevd for å kunne foreta en lovlig forbikjøring. Det er åpenbart ingen bilister som vet at syklisten skal ha 1 meter til veikant på sin høyre side og 1,5 meter til passerende bilist på sin venstre side.
Et vanlig norsk kjørefelt er 3 til 3,5 meter bredt, og med veiskulder er du kanskje oppe i 3,2 til 3,7 meter. Med 2,5 meter sikkerhetsavstand og 0,5 meter syklist, er hele kjørefeltet spist opp. Tenk det. Det går ikke an å kjøre forbi syklister i samme kjørefelt på en lovlig måte. Det går bare an hvis du er en jævla kuk fra i 60-årene Haugalandet som gir faen i syklisters sikkerhet og skal frem frem frem koste hva faen det koste vil og hvis ikke du får viljen din, så tuter du i det store mektige hornet ditt og passer på å passere syklisten ekstra nærme ved anledning for å sette litt gudsfrykt i jævelen.
Dette skal man altså forholde seg til. Hurra for våren.
“Disse elleve tingene mener ekspertene at alle nordmenn har i hjemmet sitt”, skriver Fædrelandsvennen og henviser til to eksperter på interiørtrender, nemlig Helle Tjaberg og Halvor Bakke. Listen består av diverse sofa, kaffemaskin, bilder, vaser, lysestaker og så videre som ekspertene mener at “alle” har i hjemmet sitt.
I samme artikkel er det en spørreundersøkelse hvor man kan svare på hvor mange av disse man selv har i hjemmet, og her er fasit:
