Serendipitet

Jeg sitter her i nattemørket — mens stormen uler ute og alle andre i huset har lagt seg — og ser på skrekkfilm. 1408 med John Cusack. Og mens skrekken er i ferd med å bygge seg opp for alvor og jeg har permanente frysninger nedover ryggen, dør SSH-forbindelsen min til serveren.

Web, epost, alt annet er oppe, det er bare SSH-serveren som ikke svarer. Jeg logger inn på serveren med Remote Desktop og sjekker om det er noen meldinger på konsollet. Og der, bak alle vinduene jeg husker igjen fra sist jeg var innlogget, etter at jeg har minimert alt annet, finner jeg et Internet Explorer-vindu hvor noen har googlet “face” og deretter trykket på www.facebook.com.

ÆÆÆÆÆÆÆÆH!

Da jeg begynte å spise den siste platen med 200 g Freia melkesjokolade, merket jeg et uvanlig tomrom nede i pakken. Det virket som en rute manglet langs den ene kanten. Jeg dro ut hele platen og oppdaget at ikke bare manglet den, men den hadde aldri vært der.

Helt rene kanter, uten spor av brekkasje

Når slikt kan skje, hvordan lages egentlig melkesjokoladen?

Og dette er fra en postkontorfunksjonær jeg kjenner relativt godt.

Pappa kom hjem fra sykkeltur og fikk se følgende grufulle syn på badet:

Mord og mysterier

Firmaet jeg jobber for skal flytte. Det vil si at deler av firmaet, inklusive meg, skal flytte. Til sammen blir 359 personer samlet fra sine spredte lokasjoner og samlet i et feiende flott kontorbygg 800 meter unna der jeg er i dag.

Hele operasjonen har vært planlagt siden april. Fem forskjellige firmaer er involvert: interiørarkitekt, AV-teknikere, konferanseutstyrsteknikere, flyttebyrå og firmaet jeg jobber for. Spesielt flyttebyrået er veldig synlige i prosessen. Alt annet kan settes opp på forhånd, men sakene vi skal ha med oss skal tas over helgen. På fredag kl. 17:00 ruller arméen av flyttefolk inn og gjør alt klart til at arméen av morgentrøtte og mandagsleie arbeidere ruller inn i det nye kontorbygget kl. 07:30 på mandag morgen.

Flyttingen må derfor gå på skinner, og skinnegangen har blitt jobbet med i flere uker. Alle har fått utdelt søppelposer (selvsagt kildesorterte) med en sjokoladepremie inni for de som gidder å pakke dem opp og vennlige formaninger om å hive alt vi ikke har bruk for. I tillegg har alle fått esker og klistremerker med vår nye pults plassering i det nye bygget. Genialt.

Skjermer og PC-er har vi fått beskjed om å ikke pakke ned. Dette skal flyttebyrået ta seg av helt alene, for de nye pultene har nytt opplegg for kabling og derfor vil de også ta full kontroll over alt som har med skjermer og PC-er å gjøre. Men tvilen har meldt seg hos oss om vi skal merke skjermene og PC-ene med klistremerkene eller ikke. Tross alt er det så langt vi vet ingen i flyttebyrået som vet hvor vi sitter i dag, så det hjelper ikke at de vet hvor vi sitter på mandag.

Ingen flyttekoordinatorer, som det heter, har kunnet svare oss på om skjermer og PC-er skal merkes, men i dag stod det to representanter for flyttebyrået utenfor kontoret vårt. Vi tok tak i dem og stilte dem til veggs.

– Skal vi merke skjermene våre?!

– Tjena grabben (åh, fantastisk, svensker). Hva då merka?

– Vi har fått beskjed om å pakke og merke esker, og å ikke pakke skjermer. Men skal vi merke skjermene våre?

– Neeej, dom tar vi med.

– Ja, det vet vi. Men skal vi merke dem?

– Varför då?

– For at de skal havne på riktig sted i det nye bygget?

– Neeej, dom tar vi med!

– OK, men hvordan vet dere at min skjerm skal til min pult?

– Jo, föratte, vi har en karta som viser var ni sitter i det nya bygget.

– OK, men hvordan vet dere at den skjermen er min, da?

– Jo, du har jo sånna märken og dom setter du på din låda og så flytter vi den til riktig pult.

– Men hva om min låda står på et annet sted enn skjermen min, da?

– Hur då?

– Hva om min låda står i hjørnet av kontoret? Hvordan vet dere hvilke av de 10 skjermene på kontoret som er mine tre?

– Neeej, si det.

– Ja?

– Neeej, du har en poäng.

– Men det må dere jo vite? Hvordan skal dere klare å flytte dem hvis ikke?

– Hörru, sjefen kommer snart innom också. Vi skickar ham eran veg.

– OK….

Tre minutter senere kommer svenskene inn på kontoret vårt med igjen med en haug klistremerker i hendene.

-Tjena grabbar. Vi är här för att märka eran skärmar! Var finner vi *kikker på liste* Gjermund?

Før jul bestilte jeg en julegave til samboeren fra England. Pakken kom på døra med DHL — selvsagt i arbeidstiden og selvsagt uten at jeg fikk vite om det, slik at samboeren min plutselig stod der med julegaven i hånda. Men det var ikke poenget med historien.

I dag fikk jeg tollfakturaen for pakken. Den ble ledsaget av et følgebrev som var bokstavelig talt utrolig. Jeg må jo tro på det, for jeg holder det i hånda, men jeg klarer ikke forstå at det er mulig.

DHL har levert pakken på døra her i Stavanger, men sendt tollfakturaen til Kristiansand. Og så ber de meg om å ta kontakt for å ordne opp i dette. Etter at de har levert fakturaen til Stavanger.

I går ble jeg oppringt av en telefonselger for Nettavisen/Mittoppdrag. Han presenterte seg — jeg tror han sa Trond Svendsen — og begynte å selge abonnement på anbudsutlysninger. Det er nemlig slik, sa Trond, at Mittoppdrag er Norges største anbudstjeneste, men dessverre har de ikke nok leverandører til å ta hånd om alle anbudene. Spesielt innenfor kategorien web, grafisk design og reklame har de en lang liste over anbud som ingen tar, og det var altså derfor han nå var på telefonen med meg.

Jeg svarte at vi ikke driver med grafisk design og reklame, så slik sett var dette en dårlig match. Derfra gikk samtalen naturlig videre til hva vi driver med og jeg forklarte at vi riktignok lager nettsider, men da er det programmering av omfattende og kompliserte nettløsninger som krever spesialutvikling. Trond svarte da at dette var jo helt fantastisk, for det var jo nettopp anbud på programmering av omfattende og kompliserte netttløsninger som krevde spesialutvikling de hadde altfor mange av.

Jaha ja.

Selv om jeg nå var rimelig skeptisk til hva Trond sa, fulgte jeg opp ved å si at hvis de hadde så mange passende anbud som ingen ville ta, så kunne Trond sende meg en liste som jeg kunne se på for å sjekke selv om dette var noe som passet oss. Og han kunne selvsagt fjerne kontaktinformasjon og andre firmaidentifiserende detaljer fra listen om han ville det.

“De ække schlik det FUNGerer”, sa Trond da, “om jæi skulle gi fra mæi anbudene schlik, så var det jo ingen BUTTikk igjen”.

Jævla østlending og søppeldialekten din, tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg påpekte nok en gang at han ikke trengte å sende meg firmainformasjon fra de jævla anbudene, men at jeg ville se hva han hadde å by før jeg evt. kjøpte noe av ham.

“De ække schlik det FUNGerer”, sa Trond igjen, “om jæi skulle gi fra mæi anbudene schlik, så var det jo ingen BUTTikk igjen”, sa Trond igjen, “jæi gjør salg over TELLEfonen og schlik gjør vi det hær”.

Jævla østlending og søppeldialekten din, tenkte jeg igjen før jeg la på.